hits

Hvordan leve på budsjett når du er sykt dårlig med penger



Det er ikke før kontoen nærmer seg tosifret at panikken brer seg over meg, som et tungt og klaustrofobisk teppe. «Hvem har brukt alle pengene mine???»


Sjokkert nok engang - det var meg, gitt. 

Å være den som alltid er blakk er ikke like kult. Men noen ganger er det slik, og da må man bare gjøre det beste utav det. 


Her er økonomiske tips fra en som er sykt dårlig med penger:

Betal alle regningene dine og kjøp busskort (eller lignende livsnødvendige ting) dagen du får penger

Jo mer du bruker, jo større blir seperasjonsangsten for dine hardt opptjente grunker. Hvem har lyst å betale en telefonregning på 800 kroner når du har 2000 igjen å leve for? Ikke meg. 

Regninger forsvinner ikke selv om du lukker øynene. Trist, men altfor sant.


Ikke vær redd for å be folk om penger tilbake hvis du har lagt ut for noe


Jeg virkelig hater å be folk om å vippse meg 30 kroner, for eksempel hvis jeg har betalt 150 kroner for mat vi lager sammen. Det føles så lite og ubetydelig. Og den generøse delen av meg selv vil veldig gjerne kunne spante på vennene mine. Men hvis det står mellom å være snill og å ha nok penger til middag dagen etterpå, så må det dessverre vike. 



Spis hjemmelaget

Det er sykt fristende å bestille mat som blir levert rett på døren. Ingenting som gjør meg mer lykkelig, for å være helt ærlig. Men å betale 250 kroner for ett eneste måltid er ikke min hverdag. De gangene jeg er flink og planlegger, klarer jeg fint å holde meg til rundt 2500 i måneden på mat. Og da unner jeg meg selv goder, også.

Skjær opp brød i de drapsmaskinene de har på butikken og putt i fryseren. Da har du brødet veldig mye lengre. Ha en reste-middag-dag! Det har blitt en favoritt for meg. Mest fordi jeg elsker maten jeg selv lager, hehehe.

Annet tips: Frys ned grønnsaker du ikke har bruk for. Ha det i supper, pai, pizzasauser og så videre.  


(Minn meg på å dele handleliste og ukesmenyer.)



Ikke kjøp drikke på byn

Dette var min største fallgruve i fortiden. Hvem gidder å bruke hundrevis av kronasjer på alkohol? Nei assss. Bruk heller pengene på nattmat. Det er det beste rådet jeg kan gi. Slukk tørsten på vors og kjøp deg heller en øl eller to ute. Noe mer enn det er bare dust. 

Hvis jeg går ut rett etter kontoen har fylt seg opp har jeg en trang til å spante på andre. Hvorfor aaaaaaaner jeg ikke. Kanskje en liten del av meg har veldig lyst å være storkar. 


En liten digresjon: Dette er kanskje 7 år siden, men uansett - vi var ute og jeg var litt for beruset. Satte meg ned ved et bord og klarte selvsagt å velte alt som stod der. Både Cava, øl og glass. 
Hadde seff nettopp fått lønn og var i form. Det jeg da gjorde var å snu meg til han ene som satt der, gi kortet mitt og sa «oooops hehe, kjøp det du vil ha ;););)». 

Blir bedrøvet av å tenke på det. Gud bedre.


Men okei, la oss gå videre.



Kutt ned på nikotinforbruket

Å snuse/røyke er kanskje ikke det lureste å gjøre hvis man såvidt har råd til å leve. Det jeg pleier å gjøre er å legge fra meg snusboksen i et annet rom, da må jeg liksom gjøre noe for å kunne få tak i den. Konklusjon: Snuser mindre. 

Eventuelt kan du kjøpe inn hele månedsforbruket av snus og ha det i kjøleskapet. Da blir du mer obs på hvor mye du faktisk putter under leppen. Jeg snuser ca. 4 bokser i uken. 



Har du ikke/vil du ikke ha kredittkort? Les her: 

Med de kontaktløse VISA-kortene fra DNB kan man lure systemet (les: seg selv) i noen dager. Hvis man betaler på de terminalene hvor man bare legger kortet oppå, så blir ikke beløpet trukket før to dager senere. 

Dette gjelder kun for beløp under 200 kroner, og det kan ikke bli mer enn 600 totalt. Da må man trykke kode og pengene blir trukket asap. 


Selvsagt er ikke dette en god måte å leve livet sitt på, men hvis det noen ganger kniper litt - så hjelper det å vite at man kan låne penger av seg selv i noen dager. Hvis man ikke har/vil ha kredittkort. 


Omtrent alle Deli De Luca har slike terminaler. (Og polet.)


 

10 tips som kan gjøre livet (bittelitt) bedre



Det er lett å glemme å ta vare på seg selv. Man er så fokusert på å møte andres forventninger at man kanskje glemmer forventningene man har til seg selv. Jeg er i hvert fall veldig flink til å skyve mine egne ting bort, til fordel for andre. Ikke at jeg er verdens snilleste og mest hjelpsomme og flinkeste eller føler meg undertrykt - men jeg har en tendens til å prioritere meg selv bort. Som så mange andre.

Så i januar skal jeg jobbe med å være et bra menneske og få gjort alt jeg skal få gjort. Og dra på spa så ofte jeg får sjansen (les: har råd).

Jeg er ingen livsstilsguru, men har likevel samlet sammen et par punkter som jeg skal prøve å leve etter. Innlysende for noen, helt nytt for andre.

Her er 10 ting som (kanskje) kan gjøre livet (bittelitt) lettere:

  1. Lager du avtaler med deg selv? Hold dem! Å hele tiden «skuffe» seg selv er et mønster man ikke vil inn i. Til slutt føles du så uviktig, ikke bare for deg, men for de rundt deg også. Fordi de er vant med at du stiller lave krav og at ting ikke er så nøye. Du er den viktigste i ditt liv som du skal leve. Behandle det deretter.
     
  2. Si ifra om det er noe som kjennes feil. Hvis noen tråkker over grensene dine, eller er kjipe. Vit at du har like mye rett til å ha tusen millioner meninger og alt som angår deg. Ikke la noen ta det fra deg. Stå på ditt og vær sint hvis noen påstår noe annet.
     
  3. Ta valg basert på hvordan du vil være og fremstå. Hvis du hele tiden følger sterkere personligheters dømmekraft (og ikke din egen) er det lett å føle seg litt tom. Man sitter igjen med tanker som «shit det var ikke dette jeg ville» og sjalusi og bitterhet fordi andre styrer på som de vil, men du må ha bekreftelse fra andre. (Ikke at bekreftelse ikke er digg å få, men man vil jo helst være sin egen person. Tenker jeg.)
     
  4. Folk kommer ikke til å hate deg fordi du sa nei et par ganger. Det er alltid lov å si nei. Om det så er en kjæreste som er keen på et ligg, eller en tjeneste for en venn. Snu situasjonen litt: Hadde du blitt sur av at noen sa nei til deg innimellom?
     
  5. Ikke lov for mye. Heller overrask med mer enn du sa, enn mindre du lovet.
     
  6. Du trenger ikke være venner med alle som vil være venner med deg. Giftige vennskap er slitsomt og energikrevende. Hvis noen gir deg mer negativt enn positivt er det bare å hente frem sagen og skjære dem løs.
     
  7. Gjør ting som gjør deg glad. Ikke det du tror andre hadde likt.
     
  8. Dette er egentlig punkt 7 på nytt, bare litt spesifisert og mer aktuelt: Gjør du noe kun for å kunne poste det i sosiale medier? Ikke at det er galt i å ha lyst på en fin feed men du ender fort opp som en som kun tenker reach, likes og følgere. Det å ha noe som bare er ditt er ganske fint. En slags hemmelighet om noe helt vanlig. Sjokkerende, men sant: Det finnes ganske veldig mye annet som betyr ganske veldig mye mer enn å være populær på Insta. 
     
  9. Man behøver ikke være tilgjengelig hele døgnet. Bare fordi du har telefonen med deg og sjekker den hvert tredje minutt, betyr det ikke at du er tilgjengelig hvert tredje minutt. Får du tilsendt en chatmelding eller SMS eller DM er det lov å avvente med respons du til har lyst og tid. Med mindre det er en nødssituasjon, selvsagt.
     
  10.  Vær snill og vis forståelse. Høres så klisjé ut, men absolutt alle har sine greier. Man trenger ikke alltid tenke verst mulig om alle man møter. De fleste har enten gode intensjoner eller tenker ikke over deg. Den som tenker mest på deg er deg. 

Ganger jeg har drukket sukker (alkohol teller ikke!!!) i 2018: 0
Vafler konsumert: 300
Bøker lest: 1,5

Hvor selvopptatt er man hvis man prater om hvor selvopptatt man er

Heeeei

Nytt år, nye løfter om å blogge som jeg aldri kommer til å holde. Men det er chill. 


Nå skal jeg gjøre det mest selvopptatte jeg har gjort på en god stund: Snakke om hvor selvopptatt jeg er. 
Jeg ryddet Instagram-kontoen min tidligere i dag, og da jeg gikk nedover feeden fikk jeg meg en liten overraskelse. Da jeg kom ned til 2014 så inneholdt kanskje hvert tiende bilde trynet mitt. I stor kontrast til tingenes tilstand i dag, hvor hvert tiende bilde kanskje inneholder noe annet enn meg.

2017 V.S. 2014:​



Nå er det jo selvsagt mer stuerent å være narsissist i 2018 enn det var for bare noen år siden. Eller kanskje jeg bare er miljøskadd. Hvem vet. 


Men når ble jeg så forferdelig selvopptatt? Gir meg litt frysninger å tenke på, egentlig. Jeg husker spesielt en gang da jeg glimtet til med litt selvinnsikt og spurte en venn om «det var litt mye Cecilie-prat». Fikk til svar at jeg var flink til å snakke om meg selv. Det er kanskje ti år siden nå, og tviler på at ting har bedret seg. 


Alt trenger ikke å handle om meg, men det gjør jo brått det likevel. 


Alle vennene mine har kjærester og har sykt fine og bra liv, og det jeg sier (istedenfor å være glad på deres vegne) er «DETTE ER DÅRLIG GJORT MOT MEG NÅ FØLER JEG MEG MISLYKKET». 


Selvopptatt eller bare en kjip type? De lærde strides.


Nyttårsforsett: Ikke drikke sukker, slutte å tenke at jeg er Beyoncé og resten av verden er Michelle
Dager til Harry Styles spiller i Oslo: 74

Antall ganger jeg har sverget å holde meg unna alkohol i 2018: 2

Hvorfor må feite folk være morsomme på TV?



Først vil jeg bare si at jeg mener at alle (stor eller liten) er like mye verdt, og det finnes ingen feil måte å ha en kropp på. Og alle har sine greier. 

Hvis man nevner frasen «fat shaming» vil det som oftest få negative reaksjoner. Enkelte vil hevde at noe sånt ikke finnes og man får beskjed om å spise mindre og trene mer, hvis man viiiirkelig er så misfornøyd.

NEI SIER DU DET DU, ER DET BARE TIL Å TRENE LITT OG SPISE LITT MINDRE? Det hadde jeg ikke tenkt på før. Takk for tips!

Uansett. 

Fat shaming vil si at man kritiserer, gjør narr av eller dømmer noen fordi de er feit. Ved første øyekast tenker man kanskje at dette «bare» er mobbing, noe det selvsagt er, men fat shaming er mobbing på bakgrunn av noens vekt. 

Eksempel: Overvektige blir veldig ofte sett på som dumme, klumsete og noen ganger vulgære mennesker. En av mange grunner er måten feite folk blir framstilt på i underholdning. 

Tenk skikkelig godt etter: Kommer du på noen tjukke personer som har hatt en seriøs, viktig og god rolle i film eller TV? Da tenker jeg spesielt på filmer og serier som er rettet mot barn og unge. 

For jeg kommer bare på én, og den serien visste jeg ikke om før fylte 22. Det er heldigvis pittelitt bedre tider nå enn på starten av 2000-tallet, men det er fortsatt rom for forbedring.

At en karakter har vært overvektig tidligere i livet (eks: Monica fra Friends, Schmidt fra New Girl) blir en slags kontinuerlig spøk over flere sesonger. Noe som styrker den generelle befolkningens tro om at det å ha litt ekstra kilo kun er en fase. Man er ikke ferdig utviklet som person og man går bare å venter på å leve livet som et «««vanlig»»», slankt menneske. 

Et annet viktig punkt er seksualitet. Tenk om en feit person tør å tro at noen vil ligge med ham/henne! SÅ FLAUT OG EKKELT. Igjen er dette også noe som ofte blir vist i en humoristisk sammenheng på film og TV. Gjerne med litt artig musikk for å virkelig sette stemningen. Det er ingenting som sier sexytime som en rask saksofon-solo og uelegante valker. 

Det skjer omtrent aldri at en feit protagonist (spesielt ikke kvinnelig) gjør det samme som sine tynne kolleger. Alltid morsom, alltid klønete, aldri kjæreste med drømmetypen (med mindre det er en makeover inne i bildet) og gjør som oftest aldri noe som blir tatt helt seriøst. Fordi feite folk må veie opp for vekten sin med å være behagelige, vulgære eller morsomme. (Bare se rollene Melissa McCarthy og Rebel Wilson får.)

Da jeg vokste opp hadde jeg ingen jeg kunne relatere til i fjernsynet. De jeg følte lignet på meg, og som jeg sammenlignet meg med, ble framstilt som parodier på seg selv, og som en slags brikke i de «««normale»»» menneskenes liv. 

Når man får det matet inn med sleiv hele oppveksten, at man er en annenrangs borger fordi man har høyere BMI enn normalen, så gjør det noe med hvordan jenter og gutter ser på seg selv - og andre. Og man tror at eneste måten å overleve på er å veie opp for vekten med å være morsom og snill. Som alle feite karakterer siden tidenes morgen har vært.

Poenget er ikke «buhu kjipt å være feit», men at man må se litt forbi stereotypene og kanskje tenke seg litt om før man antar. En egenskap du kan dra nytte av på flere områder i livet ditt! Gratis tips fra meg.

Når det kommer til overvektige kropper i media så har vi bare alt å vinne på å se mer av det. Vi trenger også å se trente kropper, slappe kropper, mamma-kropper, pappa-kropper og gjennomsnittskropper (hva nå enn det er). Fordi det er plass til alle.


Håper jeg i hvert fall.

P.S.: Sjekk ut My Mad Fat Diary hvis du har lyst å se en coming-of-age-serie med en bra jente i hovedrollen, og som gjør alt det hovedroller skal. Til tross for at hun er overvektig!!! Tenk det. Trooor den ligger på TV 2 Sumo, har i hvert fall gjort det. 

P.P.S.: Gjerne kom med forslag til serier/filmer som har gått under radaren min <3

Kunsten å unne andre suksess



Dette er litt vondt å innrømme, merker jeg. Fordi det ikke er noe som blir pratet så mye om, og som gjelder ganske mange. Tror jeg? Håper jeg i hvert fall. Eller jeg håper jo ikke det, menduskjønnerhvajegmener.


I og med at jeg har (la oss si) vaklet litt i livet, så føler jeg ikke at jeg på noe som helst vis har nådd mitt fulle potensiale. Da er det ekstra lett å bli misunnelig på andres lykke og suksess.


Jeg tar meg selv i det hele tiden, å kritisere andre for ting jeg gjerne skulle ha oppnådd selv. Noe som er helt bakvendt. Bare fordi noen andre gjør det jeg vil gjøre, så betyr ikke det at det ikke er rom for at jeg kan gjøre det samme. 


Men det spiller ingen rolle, for jeg (som så mange andre) sammenligner mitt verste med andres beste. Hele tiden.


Hvis noen har skrevet en god tekst som blir delt flittig, blir hyllet for en idé jeg også hadde en gang for en stund siden men aldri gjorde noe med, eller bare generelt gjør ting jeg skulle ønske jeg hadde gjort... da kommer de automatiske, negative tankene.


Tenker sjeldent stygt om selve bragden som har blitt gjort, men jeg «minsker verdien» til mennesket som har gjort det. I form av tanker som «hun har mange skrivefeil, hun tar skikkelig kjipe bilder til insta, hun hadde aldri fått de tingene til hvis ikke hun kjente den eller den personen». 


Ingenting er liksom godt nok, selv om jeg (for alt i verden) skulle ønske at det var meg. 


Et slags konstant regnskap for å ha alt i balanse, slik at jeg føler at jeg stiller likt. At andre er like kjipe og dårlige.


Men nu er da verden enda slik, at noen er bedre og noen er dårlige. Som er helt greit! For herregud, vi kan ikke alle være dritflinke til alt. 

All den negativiteten spiser meg litt opp, og jeg føler at den beste måten å bli bedre er å dele det, snakke om det og anerkjenne at det er der. Det er bare den sinte lille tolvåringen inni meg som så gjerne skulle ønske at det var hun som Fikk Ting Til. 

Jeg skal ikke skylde på samfunnet, men jeg skylder likevel litt på samfunnet. Og litt på den måten kvinner alltid blir satt opp mot hverandre. Det er veldig sjeldent at jeg tenker slik om mennesker av det motsatte kjønn. Som, når jeg tenker på det, er helt sjukt spesielt. 

Moralen å ta med seg er at det er like mye plass til dine drømmer, som det er plass til dem som allerede har oppnådd sine drømmer. 

Skal bli flinkere til å blogge når jeg har noe mer festlig å dele, haha. Nå har det blitt litt mye Seriøse Greier her. Jeg har det veldig fint også altså! Faktisk bedre enn jeg har hatt det på lenge <3333

Tenkte jeg skulle blogge litt fra de forskjellige tingene jeg skal i sommer, kanskje jeg kommer inn i en slags god bloggrytme. Hadde vært koz.

Uker til første festival: 2!!!
Gram pasta konsumert for en halvtime siden: minst 500
Pakker med potetsalat i kjøleskapet: 3

Et innblikk i min mørke fortid


I GÅR SYKLET JEG

Hei dere som titter innom jevnlig kun for å bli skuffet <3 

Noe jeg liker skikkelig godt er å bla igjennom mine gamle nettskyer, da spesielt Photobucket. Er det noen andre som husker/brukte det?


Uansett: I min ungdom var jeg VELDIG glad i Photoshop, og lærte meg selv å redigere bilder. Var også ganske aktiv i noen «grafisk design»-grupper da MSN hadde MSN Groups. Jeg var ganske oppslukt og det var det aller aller aller beste jeg visste. Selv synes jeg at jeg var over gjennomsnittet god.

Liker å tro at noen var misunnelig på Piczo-sidene mine, siden jeg var så estetisk begavet. (Den siste påstanden har jeg aldri fått bekreftet, men la meg helst leve i drømmen.)

Du lurer kanskje på hva jeg kokte sammen i Photoshop som femtenåring?

1. Denne lekre Fergie-kollasjen med sommerlige vibes




2.  Hva med denne elegante hyllesten til emo-gutter?



«The silhouette of an emo boy».... Tenk litt på den

3. Allerede i ung alder var jeg klar over livets harde realiteter




4. Hvem hadde trodd at jeg fikk en treer i sidemål




5. Denne laget jeg omtrent på samme tid som jeg disset Britney Spears i lokalavisen


Som (u)kjent så spilte jeg i et band, og vi skulle ha konsert på et av de lokale utestedene. Derfor ringte avisen meg for å gjøre et intervju. Jeg klarte da å si at «vi er mye mer autentisk enn for eksempel Britney Spears som bare får alt servert på et sølvfat» :))))))

Livet dere.

6.  Jeg var også en genial GIF-maker









7. Har nok aldri vært så fornøyd med en layout før




Bonus: Cecilie som FRESH attenåring

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette er kanskje det stiligste bildet som finnes av meg.


Ønskereprise: Gamle headere fra da dette var en slankeblogg :)







Liten side note her bare: Den øverste der var jeg SÅ usikker på om jeg skulle legge ut. Følte meg som verdens feiteste og fæleste. Eneste grunnen til at jeg tillot det var fordi jeg visste at jeg skulle bli tynnere. Så sjukt å tenke på. 


Som sagt så er Snapchatten min offentlig, og der er jeg veldig aktiv (og ikke minst veldig morsom). Veldig mye mer aktiv enn på blogg1.



Disclaimer: Det er (litt) mye katt.

God søndag <33333

Ting som får meg til å gråte



Hei til dere fem som sjekker innom her hver dag <333333 

Som jeg nevnte før jul har jeg trappet ned på antidepressiva siden i fjor høst, og nå i januar sluttet jeg helt. Og deeet, mine venner, har vært en følsom affære.

Cecilie pre-antidep var en ganske lettrørt sjel, men ikke i nærheten av dette emosjonelle vraket jeg har blitt. De siste ukene har jeg begynt å gråte av absolutt alt. Absolutt alt. 

Noen eksempler:

Da Jim og Pam fra The Office giftet seg

http://rosssgeller.tumblr.com/post/154171001479/if-you-dont-feel-happiness-watching-this-whole

Kjenner tårene kommer snikende bare jeg tenker på det. Seriøst. Jeg har sett alle sesongene minst tre ganger, og føler at alle de ansatte hos Dunder Miflin er gode venner av meg. Gråt så mye at snusen falt ut. 

Grunnen til at jeg synes at akkurat den scenen er så vakker, er jo fordi at alle er der. Og alle, selv om de kanskje ikke alltid viser at de er glade i hverandre, SÅ ER DE SÅ SJUKT GLADE I HVERANDRE OG VILLE GJORT HVA SOM HELST FOR VENNENE SINE.

Annet vakkert øyeblikk fra den vakre serien: Når Dwight trøster Pam fordi hun er lei seg. Hjertet mitt...


Denne øl-reklamen som ble vist under Super Bowl

 

 

Jeg tror dette henger litt sammen med at jeg er så lei meg for at Donald Trump er president. Så bare de minste stikk mot ham, som viser at det fortsatt finnes fine mennesker der ute, gjør meg veldig følsom.

Skulle gjenfortelle dette til min bror, og da begynte jeg nesten å gråte på bussen.


Disney-låter

Når jeg har hjemmekontor så pleier jeg å blaste akkurat den musikken jeg vil. For noen dager siden var det spillelisten «Best of Disney på norsk». 

Grunn til gråt #1: Når Sissel treffer de høye notene i Ariel-sangen. Ekstra emosjonelt fordi det er på bergensk. God blanding av nostalgi og hjemlengsel. 





Grunn til gråt #2: Når Anita Skorgan/Pochahontas synger at man ikke får se hvor høyt sycamore-trær kan vokse hvis man feller dem ned... Symbolikken tar knekken på meg. 




Grunn til gråt #3: Sist, men ikke minst: Mulan.

«Hvem er det jeg kan se
Stirre fra speilet ned
Hvorfor viser bildet en som gjemmer seg?
Ingen kan skjule det
Hvem de er, noe sted
Når vil bildet vise meg
Hvor jeg er på vei?»




HVOR ER JEG PÅ VEI? HVEM ER JEG? KLARER JEG Å LEVE OPP TIL FORVENTNINGENE? Så mange spørsmål, så mye usikkerhet. Så. Mange. Følelser.



Verset til Nicki Minaj i «Make Me Proud»



FORDI HUN ER KLAR FOR Å BARE GI OPP ALT OG BARE VÆRE MED DEN HUN ELSKER, og så kommer Drake og bare «du har vært igjennom helvete, derfor er du bad as fuck og jeg er så stolt av deg». Og jeg bare knekker helt.

Nei, fy faen. Jeg takler ikke dette. Har nå også fått en trang til å gjøre både Drake og Nicki stolte. 


Denne musikkvideoen

 

At jeg gråter av denne i 2017 kommer ikke som et sjokk. Jeg gråt av den allerede i 2009. 

I like the pain.


Livet uten antidep er både fint og fælt. Det er litt skummelt å plutselig kjenne på alle følelsene, men også litt godt. Mindre zombie, mer menneskelig. 

Ganger jeg har trodd at verden kom til å gå under: 7,5
Ganger verden gikk under: 0 (sjokkerende!)

 

 

Hvordan bli (litt) flinkere til smalltalk


SLIK SER JEG UT I DAG, PÅ INNSIDEN OG UTSIDEN

Denne uken her. DENNE UKEN HER. 
Jeg er så sliten. Har gjort mer på syv dager enn jeg gjør på et halvt år. Hvor er mitt diplom.

Men jeg har vært veldig sosial i det siste. Har helt sluttet å tenke på hvordan jeg kan snike meg unna sammenkomster, og gledet meg til å se andre mennesker. Veldig sjokkerende og nytt.

Med alle disse festlighetene kommer det tydelig fram, at det er en ting jeg ikke helt klarer å ro i land. (Rim ikke planlagt.)


Smalltalk er en kunst jeg ikke mestrer, på noe vis. Eller, jeg er ikke helt grusom hver gang. Tror det kommer litt an på promillen. 


Det jeg aller helst vil oppnå er at andre skal få en god følelse etter å ha pratet med meg. For det er nemlig noen mennesker, etter jeg har truffet dem, som virkelig får meg til å føle meg bra. Slike individ er en gave for oss som vakler litt med snakk om løst og fast.


Skal selvsagt ikke ha for høyt ambisjonsnivå, tenker jeg. Så å sikte seg inn på at folk skal få en nøytral opplevelse av meg, er vel heller mer realistisk. 


Her er noen råd som burde funke, hvis jeg bare hadde klart å huske dem selv.


Tips #1 - Få personen til å prate om seg selv


Som selverklært narsissist er dette blant mine topp 10 emner å snakke om. Meg selv, altså. 

Gode spørsmål er major key, men det er ikke alltid like lett å vite hva man skal spørre om. 


Som tar oss videre til neste råd:


Tips #2 - Gjør research 


Dette er faktisk dritlurt, hvis jeg så må si det selv. Er det noen du vet du skal treffe, men som du opplever pinlige stillheter med? Sjekk vedkommendes sosiale medier og les deg opp på hva de driver med. Da føler den andre seg både sett og hørt, og ikke minst viktig. 


Jeg føler meg sykt kul hvis andre nevner ting jeg har gjort, eller bloggen min. (Hehehe)


Tips #3 - Hold deg oppdatert


Hvis de nevnte rådene ikke holder mål så er det ingenting litt nyheter ikke kan fikse. Om det er sport (yuck), musikk eller popkultur. Noe MÅ det jo gå an å prate om. Hilsen queen of social awkwardness. 


Har selvsagt noen tips til hvordan best småprate med meg.

Jeg kan drøfte følgende emner:

Katten min
One Direction (spesielt underkategorien One Direction-konspirasjonsteorier)
Kylie Jenner og kompani
Meg selv 


Jeg har for øvrig gjort Snapchatten min offentlig, hvis det er av interesse. 



Antall sesonger av Veronica Mars sett: 1,5
Fyllameldinger sendt: 3
Ganger jeg har vært på trening: 1 (!!!!!)

Litt info bare

Heei!

Jeg ville bare gi beskjed om at det blir lite aktivitet her frem til nyttår. (Ikke at du hadde merket så stor forskjell, siden det går så lang tid mellom hvert innlegg haha.) 

Men sååååååå i 2017 skal det jevnlig publiseres tekster! Samt litt photoshoots og sånne ting som bloggere gjør. 

Håper alle får en superfin jul og et fantastisk fint nyttår <333

XOXO, Oliver & Cecilie

Disclaimer: Lover å ikke skrive så mye om Oliver (katten)

4 ting kvinner MÅ bruke penger på hele livet


MEG & JANS

Hei!

Dette innlegget leses best til lyden av Christina Aguileras «Can't Hold Us Down», og lukten av et bål som brenner BH-er.

I det siste har jeg vært litt sint på samfunnet generelt. Og da spesielt hvor mye det koster å være kvinne, kontra å være mann.

Det er så mange utgifter kvinner har KUN FORDI VI ER KVINNER. Altså, jeg blir helt fra meg av irritasjon.


1. Mensen

Et helt liv med å blø fem dager sammenhengende hver måned koster nesten 30 tusen kroner

TRETTI TUSEN KRONER. 

Skulle ønske jeg kunne brukt de pengene på noe annet enn papir som samler opp livmor-gugge.

(Nå i nyere tider finnes det et rimeligere alternativ til bind, tamponger og truseinnlegg. Mensenkoppen høres litt skummel ut, men den skal visst fungere helt utmerket, har jeg lest på internettet.)

Men altså.......... Hva med å gjøre tamponger billigere? Gratis til og med? Bare en liten tanke.


2. Den evige kampen mot hårveksten

Dette er kanskje det som plager meg mest, tror jeg. Eller nei, alt plager meg like mye. 

«mEN hallOOooOOo menn må jo barbere seg, det koster jo penger det også1!»

UNNSKYLD MEG MEN ER DET EN TING VERDEN ER MER REDD FOR ENN MENSEN, SÅ ER DET HÅRETE KVINNER

De som lager barberhøvler tør ikke vise hårete legger på TV engang. 


3. Pupper

Har du litt mer pupp enn hva H&M mener er «normalt» må man gå til innkjøp av en mer robust støttespiller fra en undertøysbutikk. Og det koster $$$.

Og ikke bare det!!!!! Får unge jenter informasjon om hvordan-finne-BH-som-passer? Niet. 

Jeg tør vedde på at 10/10 kvinner i en eller annen periode i livet sitt har gått med BH-er som ikke har passet, og som har ført til smerte og ubehag. Fordi de ikke visste hva som er greien.

Hvorfor prater vi ikke mer om pupper og hvordan leve i harmoni med dem? Det gjør meg så uendelig trist at fokus er «hvordan kan dine bryster se bra ut for menn», istedenfor «hvordan kan du ha en behagelig hverdag, og ikke få dritvondt i ryggen».


4. Sminke

Nå har jeg dog kommet til det punktet hvor jeg synes det er gøy å sminke meg, og jeg gjør det i all hovedsak for min egen del. Eller gjør jeg det? 

Når det siden tidenes morgen (på ekte, jeg overdriver ikke) har vært forventet at kvinner skal pynte seg, blir det litt vanskelig å vite om man faktisk «eier» det eller ei.

Som i puppepunktet tror jeg også at 10/10 kvinner en eller annen gang har fått høre at de ser «syk» eller «trøtt» ut, fordi de ikke har sminket seg. 

Sminke er også dyrt, men heldigvis ikke like nødvendig som BH og bind. Men, like forventet selvsagt :) :) :)


Konklusjon: Det er dritdyrt å være kvinne, både fysisk og psykisk

Den gangen jeg var verdens hviteste


JANS & MEG JULEN 2014

NEI DERE nå ble det plutselig en ganske alvorlig tone her. Det er jo ikke det som er meningen. Tror jeg.

Når jeg deler de tingene jeg gjør, så gjør jeg det ikke for å få SYMPATI eller at folk skal tenke at livet mitt er grusomt trist. For det er det ikke! På ingen måte. 

Det er mer det at jeg vil få frem at ting ikke alltid er dritbra, og det er realiteten for mange. Er egentlig litt merksnodig, for det er selvsagt ikke barebare å fortelle det jeg forteller, men jeg er så vant med det at det faller meg naturlig. Hvis det gir mening? Jeg lever jo livet mitt liksom, og dette er normalt for meg.

Har fått litt tilbakemeldinger fra fine mennesker som sier at jeg er modig og at det er bra at jeg er åpen. I depresjons- og angst-året 2016 blir folk fortsatt overrasket over at det finnes noen i deres umiddelbare nærhet med slike utfordringer. 

Sååå målet mitt er vel å kanskje fjerne litt av stigmaen rundt det hele, og at det skal bli mer OK å prate om det. Selv om det er skrevet tre millioner blogginnlegg og artikler om temaet de siste tolv månedene. 

Kjenner sjøl at jeg er ganske mett på alt som har med det å gjøre, men det kan jo tydeligvis ikke bli snakket nok om. 

Nei, jeg skal ikke skrive så sinnssykt mye mer om det. Kanskje litt innimellom. Her på ulmebloggen kan alt skje!!! 

UANSETT, for å lette litt på stemningen kan jeg dele en av de mange historiene fra min fryktelige fortid. Dette er for øvrig opprinnelsen til et uttrykk som blir brukt flittig av vennene mine. 

Here goes:

Jeg kaller denne for «Den gangen jeg var verdens hviteste»

Det var en gang i julen 2012. Janne og jeg dro til Bergen for å se A-Laget spille på Ole Bull Scene. 

Etter denne gledes opplevelse var det etterfest, som vi selvsagt måtte være med på. Selv om vi ikke kjente noen. Vi veide det opp med å drikke en hel del. Hvem trenger venner når man har sprit??? Hehe, am I right ladies.

Til min store fornøyelse traff jeg på en gammel venn, som er noen år eldre og veldig beskyttende, som tilfeldigvis kjenner en rapper fra vestkysten som jeg pleide å tørste litt på.

Med promille kommer selvtilliten, og jeg tok motet til meg for å sjekke muligheten for nach med min utkårede.

Sånn cirka slik endte det:

Han: «Cecilie, d e isje greie guttar dette her, de holder på med mye rart»

Meg: «Hallloooo, det går dritbra eg vil bare på nach med ******»

Han: «Hmmmmmmm»

Meg, som begynner å bli litt desp: «Komigjendåååå»

Han: «Jammen eg vil isje ha d på samvittigheten at du e der! Føler at eg har et ansvar sant»

Meg, som på ekte tror at dette beviser hvor tøff og kul jeg er: «Asså, eg kjøpar min egen dop»


.........

«EG KJØPAR MIN EGEN DOP»


JEG DØØØØøØØøøR

Fordi

1. Jeg tar ikke dop
2. Jeg vet ikke hvor man kjøper dop

Fikk ikke være med på nach.

:(


Ganger pus har bitt meg fordi jeg har vist for mye kjærlighet: 83 (minst)

Den gangen vi puttet katten i mikrobølgeovnen


DET GLADE 90-TALL: MEG, MOFFEN, MOMMO OG ALEXANDER

God aften fra Arna! Jeg er hos min kusine. Vi har spist pizza. Jeg er mett. Jeg koser meg.

Igjen - dette kan nok høres ut som clickbait, men som forfatter av innlegget, og førstehåndserfarer av hendelsen, vil jeg påstå at du får valuta for klikket ditt.

Men ja, la oss starte.

På midten av 90-tallet var jeg en nysgjerrig og søkende sjel. Likte å klatre i trær, kverulere og krangle med min bror om hvem som hadde fått litt mer godteri enn den andre og hvor umåtelig urettferdig det var.

I samme tidsrom hadde mine besteforeldre en katt, som jeg mener var husholdningens pus nummer to i rekken. Den lille svarte og hvite krabaten het Svinhild, og var som katter flest.

Festlig fakta: Husholdningens første pus het Kjøttulf.

Min storebror Alexander (27) og jeg pleide ofte å være hos mommo og moffen (jeg kaller dem fortsatt det i en alder av 25) i helgene. Noe vi likte veldig godt, og for øvrig fortsatt setter pris på.

Vi var noen skikkelige bøllefrø og havnet ofte i slåsskamp med hverandre på stuegulvet. (Det skjer for så vidt med jevne mellomrom enda.)

Resten av dette eventyret er skriblet ned fritt fra hukommelsen:

Det var en hyggelig lørdagskveld i stuen, jeg var vel rundt fem år og brorsjan var seks. Vi hadde nok hatt et bedre måltid, da min mormor er magisk på kjøkkenet.

Klokken var sikkert litt sent på kveld, og min bror og moi funderte på hva vi nu skulle sette fingrene i. I gamledager sluttet Cartoon Network nemlig å sende tegneserier klokken 21. 

Av mangelen på noe bedre å gjøre gikk vi inn på kjøkkenet, og plasserte oss på gulvet foran mikroen (som også var plassert på gulvet).

Der satt vi, to vriompeiser med en tilsynelatende grusom agenda. Svinhild kom etterhvert labbende inn, og ville nok ha litt oppmerksomhet. 

Det var vel ca. rundt det tidspunktet at vi fikk en rasende festlig idé om å putte katten inn i, det som for oss var en boks, og se den snurre rundt. (Ikke at den skulle bli kokt. Tror ikke vi tenkte så langt.)

Svinhild protesterte ikke nevneverdig mye, og vi kunne gå i gang med planen vår. 

Vi åpnet døren, og la ikke merke til at den automatiske timeren var vridd slik at den kom til å starte så fort døren ble lukket igjen.

Katt ble dyttet inn, vi lo.

Plutselig ble alt helt svart..... strømmen gikk heldigvis. Det hører med historien at dette ikke var et rent lykketreff, sikringene pleide å gå hvis man brukte mikrobølgeovnen. Men likevel.

Da moms og mofs kom inn på kjøkkenet hørte de ikke annet enn ond barnelatter, som var veldig fornøyd med hva de hadde oppnådd. En katt inn i boksen. 

:) :) :) :) :)
 

Moralen er

1. fortell barna dine hva som faktisk skjer i en mikrobølgeovn
2. ikke ha mikrobølgeovn på gulvet
3. unødvendig å si, men alltid behandle kattepuser (og andre dyr) med respekt

Disclaimer: Jeg synes SELVSAGT ikke det er morsomt å tenke på hva som faktisk kunne ha skjedd. Herregud, jeg er så glad for at strømmen gikk. Det morsomme her er at barn er helt blåst. 

Det gikk forresten veldig bra med Svinhild, hun skjønte ikke stort stakkars. 

Dager til min pus kommer i hus: 7 (!!!!!!!!!!!!!!!)
 

Den gangen legevakten kom hjem til meg


ENKLERE TIDER

Siden mandag har jeg hatt noen dramatiske døgn. 

La meg dele min sterke historie med deg:

Det skjebnesvangre øyeblikket hendte 26. september sånn cirka klokken 16:23, da jeg bøyde meg ned for å plukke opp en tom ølboks. 

Og så bare BÆMMMMM der låste hele ryggen seg, og jeg tror aldri jeg har hatt det så vondt før.

Måtte derfor velte meg ned på sofaen hvor jeg kun klarte å ligge på siden. Der lå jeg i tjue, lange minutter før jeg klarte å dytte meg selv ned på gulvet. 

For å overvinne de fem meterne fra stuen til rommet mitt måtte det åpenbart mer enn bare viljestyrke til. (Viljestyrke jeg ikke har så mye av i utgangspunktet.)

Heldigvis stod det en stol med hjul på i min umiddelbare nærhet. Jeg klarte etterhvert å lene meg på den, samtidig som jeg ynket meg bortover parketten. 

Veldig sikker på at dette må ha sett hysterisk ut, men jeg klarte ikke helt å kjenne på underholdningsverdien der og da.

Etter den første etappen måtte jeg bestige en dørkarm, og samtidig få med meg udyret av et hjelpemiddel. Det gikk ikke, da. Så resten av distansen ble til fots. Hvis jeg kan kalle det dét.

Ikke overraskende nok så var det største hinderet å klatre opp i sengen. Herregud. 

Jeg lente meg på mitt venstre kne, mens jeg hipset høyre fot oppå sengen og på et mirakuløst vis klarte jeg å dytte skrotten min opp. Samtidig som jeg druknet i selvmedlidenhet.

Da det etter en time fortsatt var like ille, om ikke verre, måtte jeg nesten gjøre noe med situasjonen. Derfor klaget jeg litt til mine nære og kjære.

Det var lettere å høste sympati hos enkelte:





Så ringte jeg legevakten, som fortalte meg at jeg burde ta smertestillende og komme ned dit. Da sa jeg at det muligens ble litt vanskelig. Vi ble enige om smertestillende enn så lenge.


Litt senere ankom Eirik åstedet og så veldig bekymret ut. Derfor laget han en skive med syltetøy til meg, og maste om å ringe legevakten igjen. 

Til slutt ringte vi legevakten, igjen. Som fortalte på nytt at jeg burde ta smertestillende og komme meg ned dit.

Den Invalide, alias meg: «Ja, men jeg klarer ikke å bevege meg. Jeg klarer bare å ligge her.»

Legevakten: «Hmmm, okei. Vi pleier vanligvis ikke å sende legen hjem til så unge som deg, men vi kommer i ellevetiden.»


Legevakten kom, og jeg lå der jeg. 


Legen: «Ja der ligger du!»

Meg: «Ja her ligger jeg.»


Etter mye rulling og pusting og pesing kom jeg meg ned på bakken. Bare for å bli fortalt at jeg kunne kravle opp igjen. De ville sjekke refleksene mine, men det var litt vanskelig siden jeg satt på kne foran sengen. NEI SIER DU DET

Legen sa så at jeg skulle få en smertestillende og en sprøyte med noe kortison. Så da satt jeg der og ventet på stikket jeg skulle få på rumpen.

Diagnosen ble «akutt lumbago», som egentlig bare er en fancy måte å si «du har vondt i ryggen» på.

Var ikke så veldig mye jeg kunne gjøre, annet enn å håpe på bedre tider. 

Og det ble bedre, i hvert fall helt til jeg måtte på do. Som viste seg å være litt av en nøtt når man verken kan stå, gå eller sitte. 

Heldigvis klarte jeg å reise meg, da med tidenes knekk i ryggen. (På dette tidspunktet var det veldig mye sutring.) 

Jeg holdt meg fast i en liten hylle med hjul på, som jeg brukte som rullator. Og så freste jeg bortover gangen i minus tre kilometer i timen 04:30 natt til tirsdag. 

Alt i alt en spennende aften med mange nye opplevelser.
 

(Jeg er mye bedre nå altså. Klarer å gå, sitte og stå. Hurra!)

(BTW!!! Jeg får en pus i hus snart!!! Herregud jeg gleder meg sånn. Det blir så utrolig fint. Han heter Oliver og har diamanter på halsbåndet sitt. Høsten 2016 blir brått den fineste høsten noensinne.)

Ingen vil gi meg en pus :(

Jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg vil dele her altså. Er egentlig ikke så veldig fan av hverdagsblogging. Det blir fort ganske ensformig og monotont. Kanskje det hadde vært hakket mer spennende om jeg gjorde skikkelig spennende ting.  

... men det jeg gjør mest er å sove og/eller spille Candy Crush og/eller lese om One Direction-konspirasjonsteorier på tumblr. 

(Sistnevnte er et bekmørkt hull jeg ikke unner noen å falle ned i.)

Ellers er jeg veldig lite konsekvent av natur, og er skikkelig glad i dyr. Prøver for øvrig å få meg katt, men det er jaggu dritvanskelig. Har svart på drøssevis av annonser hos Finn, men det er ingen som vil gi meg en pus :((((((((((

Og hei, jeg har farget håret. Siden jeg hadde mørkebrunt hår tok det bare to dager og tre runder med bleking før det ble lyseoransje. Til slutt fikk jeg det endelig rosa/lilla-ish.

Se på denne flotte selfien, som er for kjip til Insta, men som burde hatt lengre levetid enn et døgn på Snap:



Flaks at jeg har blogg!!!

Uansett, jeg har et lite prosjekt på gang som kanskje blir bra. Jeg tror i hvert fall det. 

Dette var bare en kjip liten «hei jeg lever»-oppdatering. Ha en superfin lørdag. 

Kanskje det dummeste jeg har gjort på fylla


THROWBACK TIL DEN GANGEN VI HADDE TEQUILAFYLLA MED EN UKJENT I BRUDEKJOLE  ETTER EN ONE DIRECTION-KONSERT I GØTEBORG

Okei det lukter kanskje clickbait her, men jeg er ganske sikker på at jeg serverer en godbit.

Jeg tenkte jeg kunne dele en historie fra livet mitt, slik at du kan forstå meg litt bedre. 

De som kjenner meg vil kanskje beskrive meg som en litt sloppy drunk. Heldigvis har dette bedret seg en smule med årene, men det er fortsatt rom for forbedring. 

Uansett, her er scenariet:

For mange herrens år siden, helt tilbake i februar 2013, hadde jeg nylig blitt singel. Mine to venninner og meg selv skulle en fredag kveld ta et rolig glass vin. Spoiler: Det ble fort en rolig promille på femti.

Men ja oki vi dro ut, jeg ble full og så var jeg på vei hjem.

Jeg kan erindre at jeg ligger i baksetet av en taxi, full (av følelser) og en trang til å uttrykke meg. Hva som skjedde etter det husker jeg ikke så veldig mye av. Annet enn at mamma var litt mulk over at jeg kom dinglende hjem halv seks.

Jeg bråvåknet lørdag kveld av at min stefar ba meg sjekke Facebook. Noe jeg synes var litt rart, og da ble jeg seff litt stressa.  Etter noen minutter halte jeg laptopen opp fra gulvet og opp på magen for å gjøre min etterforskning.

I nattens mULM (ehhehe) og mørke hadde jeg nemlig bestemt meg for å fortelle eks-kjæresten min alt jeg mente og følte og tenkte. Slik man gjør i en drosje på vei hjem, når man nettopp har avsluttet et forhold.

Image result for this is a good idea

Meeeeen jeg hadde ikke kommet så langt. 

Det jeg dog hadde fått til, var å dele forsidebildet hans (som var av eksen min i baris på festival)  på min egen vegg. Kombinert med bildeteksten: Asakdhdynkdlls

Jeg ville bare dele følelsene mine, men endte opp med å dele noe helt annet. Livet er hardt.

Burde kanskje skamme meg litt mer enn jeg gjør, men for å være helt ærlig så synes jeg dette er så LOL at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. 

Ulmebloggens slagord: Dette er bloggen for deg som vil føle deg litt bedre. 

Del gjerne dine koseligste fylleangst-historier i kommentarfeltet, sånn at jeg kanskje kan føle meg litt bedre.

God fredag! Ikke drikk og vær emosjonelt ustabil samtidig, kids.

Les før bruk


DE SOM VET DE VET

Jeg vil først bare poengtere at denne bloggen ikke skal handle om kropp.

Så okei, nå kommer den kleine tiden etter et godt lest første innlegg. «Hva blir det neste, hva kommer bloggen til handle om, hvem er denne luringen???» tenker du sikkert, eller kanskje du ikke tenker det. Kanskje du vet godt hvem jeg er. Eller ikke.

Noen fakta om Ulmebloggen:

1. Hva som gjør en blogg til en bra blogg aner jeg ikke særlig mye om

2. Jeg er glad i ordspill

3. Dagjobben min er å skrive for 730.no som betyr at jeg får gjøre mye kult, selv om jeg ikke er særlig kul selv

(Jeg har noen røverhistorier på lur, som kanskje kommer på trykk når jeg er blitt litt varm i trøyen)

4. Det er viktig å være snill


Ha en superfin dag.

7 ting som er dritkjipt for feite jenter


DETTE ER NÅ PRESSEBILDET MITT

Hei bloggen, jeg fikk en trang til å blogge. Igjen. 
For sånn femtende gang.

Det blir litt kroppsfokus denne gangen også gitt!!! Men skal ikke slanke meg, da.

If you can't beat 'em, join 'em.

Starter lettbeint med en liten liste, som noen forhåpentligvis kan kjenne seg igjen i.


Her er 7 ting som er dritkjipt for feite jenter:

1. Lår som gnisser 

Å gå med kjole om sommeren er en skjebne verre enn døden.  Det er kanskje det vondeste jeg vet om.

Hver kveld ber jeg en liten bønn for alle jenter uten thigh gap, som lider i det stille. Dere er veldig tapre.


2. Puppesvette

Du kommer ut av dusjen, sitter litt på sengekanten og før du vet ordet av det har det formet seg en liten demning mellom pupp og valk. 

Hvorfor.


3. Flyseter 

Alltid like dritkult å skvise seg nedover midtgangen, skvise seg ned i sete, og skvise på seg beltet.

Kjære deg som må sitte ved siden av meg på flyet som puster tungt når de ser at jeg har vindusplass: JEG ER LIKE LITE FORNØYD MED SITUASJONEN SOM DU ER


4. Sidefett

BH-er som passer skikkelig puster nytt liv i sidefettet, og man får en ekstra pupp under armen. Festlig!


5. Å sole seg

Hvis man ikke passer på så er det mang en krik og krok som aldri ser dagslys. Derfor er det viktig å huske å snu, dytte og velte seg regelmessig. 

Veldig gøy å ha en hvit strek midt på halsen, eller to «vinger» på ryggen. 


6. Feedbacken man får når man går lettkledd alias «Du er så modig!!!»-punktet

Altså... 

Hvorfor skal en overvektig person føle seg MODIG for å gå med akkurat de samme klærne som en ikke-overvektig person? Jeg bare undrer høyt, og håper du skjønner hva jeg mener.

Selv om det garra er fint ment, så er det bare med på å styrke fatshaming-samfunnet vi lever i.


7. Finne klær man liker OG som passer er umulig

Herreguuuuuuuuuuuuuuuuuud jeg kunne skrevet en uendelig lang avhandling om akkurat dette.

Liksom hallo, jeg kan ikke dra på Kygo Life-lansering i formløs blomstermønstret tunika og hvit capribukse. Som er det eneste feite folk går med, ifølge alle kleskjeder noensinne.

(Okei, jeg liker blomstermønster, men det finnes bra mye stygt der ute)


Image result for harry styles kiss

Ha en superfin dag. Skal blogge mer snart.

PS: Lik Ulmebloggen på Facebook, så får du beskjed når det kommer nye innlegg.

Les mer i arkivet » Januar 2018 » Juli 2017 » Juni 2017