Den gangen legevakten kom hjem til meg


ENKLERE TIDER

Siden mandag har jeg hatt noen dramatiske døgn. 

La meg dele min sterke historie med deg:

Det skjebnesvangre øyeblikket hendte 26. september sånn cirka klokken 16:23, da jeg bøyde meg ned for å plukke opp en tom ølboks. 

Og så bare BÆMMMMM der låste hele ryggen seg, og jeg tror aldri jeg har hatt det så vondt før.

Måtte derfor velte meg ned på sofaen hvor jeg kun klarte å ligge på siden. Der lå jeg i tjue, lange minutter før jeg klarte å dytte meg selv ned på gulvet. 

For å overvinne de fem meterne fra stuen til rommet mitt måtte det åpenbart mer enn bare viljestyrke til. (Viljestyrke jeg ikke har så mye av i utgangspunktet.)

Heldigvis stod det en stol med hjul på i min umiddelbare nærhet. Jeg klarte etterhvert å lene meg på den, samtidig som jeg ynket meg bortover parketten. 

Veldig sikker på at dette må ha sett hysterisk ut, men jeg klarte ikke helt å kjenne på underholdningsverdien der og da.

Etter den første etappen måtte jeg bestige en dørkarm, og samtidig få med meg udyret av et hjelpemiddel. Det gikk ikke, da. Så resten av distansen ble til fots. Hvis jeg kan kalle det dét.

Ikke overraskende nok så var det største hinderet å klatre opp i sengen. Herregud. 

Jeg lente meg på mitt venstre kne, mens jeg hipset høyre fot oppå sengen og på et mirakuløst vis klarte jeg å dytte skrotten min opp. Samtidig som jeg druknet i selvmedlidenhet.

Da det etter en time fortsatt var like ille, om ikke verre, måtte jeg nesten gjøre noe med situasjonen. Derfor klaget jeg litt til mine nære og kjære.

Det var lettere å høste sympati hos enkelte:





Så ringte jeg legevakten, som fortalte meg at jeg burde ta smertestillende og komme ned dit. Da sa jeg at det muligens ble litt vanskelig. Vi ble enige om smertestillende enn så lenge.


Litt senere ankom Eirik åstedet og så veldig bekymret ut. Derfor laget han en skive med syltetøy til meg, og maste om å ringe legevakten igjen. 

Til slutt ringte vi legevakten, igjen. Som fortalte på nytt at jeg burde ta smertestillende og komme meg ned dit.

Den Invalide, alias meg: «Ja, men jeg klarer ikke å bevege meg. Jeg klarer bare å ligge her.»

Legevakten: «Hmmm, okei. Vi pleier vanligvis ikke å sende legen hjem til så unge som deg, men vi kommer i ellevetiden.»


Legevakten kom, og jeg lå der jeg. 


Legen: «Ja der ligger du!»

Meg: «Ja her ligger jeg.»


Etter mye rulling og pusting og pesing kom jeg meg ned på bakken. Bare for å bli fortalt at jeg kunne kravle opp igjen. De ville sjekke refleksene mine, men det var litt vanskelig siden jeg satt på kne foran sengen. NEI SIER DU DET

Legen sa så at jeg skulle få en smertestillende og en sprøyte med noe kortison. Så da satt jeg der og ventet på stikket jeg skulle få på rumpen.

Diagnosen ble «akutt lumbago», som egentlig bare er en fancy måte å si «du har vondt i ryggen» på.

Var ikke så veldig mye jeg kunne gjøre, annet enn å håpe på bedre tider. 

Og det ble bedre, i hvert fall helt til jeg måtte på do. Som viste seg å være litt av en nøtt når man verken kan stå, gå eller sitte. 

Heldigvis klarte jeg å reise meg, da med tidenes knekk i ryggen. (På dette tidspunktet var det veldig mye sutring.) 

Jeg holdt meg fast i en liten hylle med hjul på, som jeg brukte som rullator. Og så freste jeg bortover gangen i minus tre kilometer i timen 04:30 natt til tirsdag. 

Alt i alt en spennende aften med mange nye opplevelser.
 

(Jeg er mye bedre nå altså. Klarer å gå, sitte og stå. Hurra!)

(BTW!!! Jeg får en pus i hus snart!!! Herregud jeg gleder meg sånn. Det blir så utrolig fint. Han heter Oliver og har diamanter på halsbåndet sitt. Høsten 2016 blir brått den fineste høsten noensinne.)

2 kommentarer

Stian André

28.09.2016 kl.22:24

Cecilie som forteller historier er det beste jeg vet. God bedring <3

Høg

29.09.2016 kl.05:41

Grådig kjekk lesning

Skriv en ny kommentar

Cecilie

25, Oslo

Profesjonell fangirl. Skriver om boyband og intervjuer folk som er mye kulere enn meg. Kontakt: cecilio.moberg@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits