Talsperson for overvektige med div. psykiske plager


TANKEFULL OG MYSTISK

Heeeeeei

Vanligvis ville jeg ha unnskyldt meg for å ikke legge ut noe på veldig lenge. Men saken er den at jeg faktisk ikke bryr meg noe særlig, ikke har jeg vært nevneverdig opptatt heller. 

Har vært sjuk, da. SOM VANLIG. Serr, jeg har femti forkjølelser i året, Janne kan gå god for det. 

Uansett.

Hvis du er trofast ulmeblogg-leser anno 2008 vet du at jeg har vært veldig åpen om min mentale helse. Eller bare generelt åpen. Herregud så mye jeg har delt oppigjennom årene, hahahaha. Når skal jeg få realityshowet jeg fortjener?????

Det hadde kanskje vært litt monotont: «Se Cecilie prøve å vinne kjærligheten til sin nyanskaffede pusekatt», «Se Cecilie spille Candy Crush til hun sovner og mister telefonen på ansiktet», «Se Cecilie angre bittert fordi hun har spist altfor mye»

Neida mamma, jeg har det fint altså <33333

MEN JA, det dette skulle handle om:

Det kommer sikkert ikke som et sjokk for noen, men jeg har (som så veldig mange andre) gått min runde med angst og depresjoner. Tjohei! På et punkt var det så ille at jeg ble innlagt på DPS, men det er lenge siden og jeg har det bra nå altså. Nå holder jeg på å slutte på lykkepillene, og har verdens koseligste psykolog. 

Beretningen om min lille «ferie» delte jeg her på bloggen (som man gjør når det skjer noe traumatisk i livet), men de innleggene er slettet for lenge siden. Kanskje jeg skal publisere det på nytt etterhvert. Hvis jeg er komfortabel med det. 

Jeg kjenner flere enn jeg kan telle som går til psykolog, tar antidepressiva og/eller har vært på galehus. Sånt er mye vanligere enn man tror, men det kommer som regel ikke frem med mindre det er mye alkohol involvert eller det skjer med en av dine nærmeste.

Min greie er at jeg egentlig ikke er så veldig flau eller reservert mot å prate om dette. 

Men så var det bare et par ting: 

1) når passer det seg å dele sånt? (jeg aner ikke)
2) trenger man å dele slikt med alle? (nei seff ikke)
3) hvor hardt dømmer andre deg når du forteller at du sliter/har slitt? 

Jeg behøver jo ikke være Talsperson For Overvektige Med Div. Psykiske Plager liksom, men likevel føler jeg at jeg har et slags ansvar. På en måte ish. Mest fordi jeg er den personen jeg er; litt dum, litt høylytt og litt uredd. Kanskje det bidrar til at noen andre får det bedre? Jeg vet ikke.

Meeen ja, da jeg flyttet til Oslo for to år siden ble jeg veldig sånn «SHIT FOLK KOMMER TIL Å TRO JEG ER HELT NEPE». Og derfor ble det lettere å bare plastre på et smil og ikke si så mye. 

Tror også at jeg prøvde å legge alt bak meg og bare være en ny, glinsende utgave av meg selv. Men i lengden så blir man litt spist opp fra innsiden. Eller jeg blir i hvert fall det, fordi jeg føler at jeg ikke er meg selv. Ikke at jeg er en helt annen person, selvsagt. 

Det høres kanskje litt dust ut, men det er noe med det at noen ser hele deg, og ikke bare velvalgte bilder på sosiale medier. Selv om det er diskutabelt nøyaktig hvor velvalgt mine Insta-bilder er.

I starten elsket jeg å dra på bransjeting. Takket ja til alt mulig, bare fordi jeg tenkte at dette ville til å gi meg substans og status. Realiteten var mer det at jeg stod i et hjørne og drakk meg full og ikke klarte å prate med noen fordi jeg tenkte at jeg var den eneste i rommet med kaos i hodet. Det er jo selvsagt ikke tilfellet, alle har sin greier.


Det blir bare liksom litt ekstra slitsomt når veldig mange av de du hilser på er opptatt av å være  morsom, pen, flink til å sminke seg, smart, flink sosial, ha de rette vennene, si de rette tingene til de rette folkene og ikke minst ha bra Insta-feed. Samtidig. Du vet, sånn som alle kidsa skriver kronikker om.

Jeg kan på langt nær ikke hake av alle punktene, ikke at det sånn sett er noe jeg streber etter heller. Det hadde dog ikke bydd meg imot, seff.

Nå må jeg også si det at jeg har truffet sykt mange genuint dritkoselige mennesker, som jeg har blitt gode venner med. Det er ikke bare pest og kolera altså. Men det er viktig å få frem at det er ganske mye kulde og kynisme som suger energien ut av meg. 

But I digress. (Det finnes forresten ingen bra måte å si det på norsk.)

Poenget her er vel det at det er lov å ha det kjipt innimellom, og at folk du treffer også har det kjipt innimellom de også. Og ting blir alltid bedre. Sånn om det skulle rå noen tvil. 


 

Dager pus har vært i hus: veldig mange <3333

9 kommentarer

Anne-Lise Heggland

16.11.2016 kl.23:14

<3

Cecilie

18.11.2016 kl.17:30

Anne: <3333

Kristine

17.11.2016 kl.01:19

Kjekt å lese det du skriver Cecilie. Syns det er tøft at du er så åpen. ☺️❤️

ps. Du kan fint si at det var en "digresjon". Hilsen norsklæreren.

Cecilie

18.11.2016 kl.17:30

Kristine: Aww takk Kristine!! <3 Mente mer det at det ikke finnes en måte å si «But I digress» på, da hadde det blitt «men jeg digrerer» som høres suuuperdust ut, haha!

Kristine

17.11.2016 kl.01:22

Ops. Jeg glemte visst hva jeg heter på insta i kommentaren over. Sånn. Nå er det riktig link/brukernavn. 😂😂😝

Lennea

17.11.2016 kl.12:31

Amen! <3

Cecilie

18.11.2016 kl.17:29

Lennea: <3333

Chioma

17.11.2016 kl.13:29

Så fint innlegg Cecilie! <3 Vi har det alle kjipt av og til og helt enig med det du sier om bransjeevents, noen ganger er det såååå slitsomt fordi man tenker for mye lol

Cecilie

18.11.2016 kl.17:29

Chioma: Åee tusen takk Chioma! <3333

Skriv en ny kommentar

Cecilie

25, Oslo

Profesjonell fangirl. Skriver om boyband og intervjuer folk som er mye kulere enn meg. Kontakt: cecilio.moberg@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits